Den har også bidratt til bedre levekår for mange mennesker. Det gjelder både i rike og fattige land. Det sker gennem øget samhandel, stigende investeringer og andre former for samarbejde på tværs af landegrænser.

Kulturell globalisering handler om fremveksten av en slags “global kultur”, et stadig større sett av referanser som mennesker i alle verdens land forholder seg til. Globaliseringen indebærer bl. Ungdom over hele verden hører på den samme musikken, har de samme heltene og ønsker seg de samme statussymbolene. Forskerne er uenige i oppfatningen om hvilken grad av felleskultur dette innebærer, men det er i hvert fall klart at tendensen er økende.

I tidligere tider var det dessuten bare de øverste samfunnslag som fulgte internasjonale trender, nå gjelder det alle. See full list on forskning. Politisk globalisering handler om utenrikspolitikkens inntreden på nær sagt alle områder, eventuelt opphøret av skillet mellom innenriks- og utenrikspolitikk.

På den ene siden bruker politikerne stadig mer av sin tid på deltakelse i internasjonale eller globale institusjoner hvor overnasjonale strategier og spilleregler diskuteres og samkjøres. På den andre siden finnes det i dag knapt et saksfelt hvor politikerne utelukkende kan forholde seg til et rent nasjonalt perspektiv.

Omfanget av internasjonale regelverk og forpliktelser er enormt, dessuten kan man få store problemer (f.eks. med rentenivået) dersom man prøver å gå sin egen vei uten hensyn til at man er koblet på et internasjonalt system. Den internasjonale handelen har aldri vært større i dag, og mesteparten av den foregår innad i og mellom transnasjonale selskaper som opererer over hele verden.

Samtidig er kapitalmarkedene deregulert, hvilket betyr at det ikke lenger finnes noen standard med fast verdi. Valutasvingningene som følger av dette er blitt utgangspunktet for en av verdens største næringer – valutaspekulasjon. Selv et land med god økonomi kan havne i krise dersom det skjer store valutasvingninger i et annet land – vi er vevd sammen i et slags skjebnefellesskap.

Utallige forskere har forsøkt å forstå dynamikken i denne prosessen, og alle universiteter og læresteder med respekt for seg selv studerer fenomenet. Det er bred enighet om at den teknologiske utviklingen er svært viktig, fordi den har skapt en enorm mobilitet. Alle anerkjenner også at politiske og økonomiske interesser utgjør sentrale drivkrefter, men det er stor uenighet om hvilken av disse faktorene som har føringen.

Rett etter andre verdenskrig var det størst oppmerksomhet rundt den politiske globaliseringen, man ville samle all verdens folk i en global organisasjon (FN) for å sikre freden. Senere ble den kulturelle globaliseringen viktigst, ikke minst motivert av ønsket om å begrense den såkalte “amerikaniseringen” som raste over kloden.

I dag er det den økonomiske globaliseringen som står i fokus. Historikere påpeker til stadighet at økonomien var omtrent like globalisert før 1. Men i praksis er en slik vurdering f. Grunnen til at landene forplikter seg til å følge slike spilleregler, til tross for at de ofte er upopulære blant de som må lide, er at internasjonal arbeidsdeling har vist seg å være en effektiv vei til velstand.

Vi har nærmest gitt opp å produsere f. På samme måte som globalisering er en prosess, er også utviklingen i WTO en prosess. Nedbyggingen av handelshindre, som gjerne kalles liberalisering, er nemlig langt fra målet om full frihandel.

Alle land har spesielle preferanser som gjør at de vil skjerme deler av sitt eget næringsliv, og WTO-samarbeidet handler derfor først og fremst om å forplikte landene til en gradvis nedtrapping av slike buffere. I Norge og i EU-landene er det først og fremst landbruket som skjermes.

Det Vesteuropeiske landbruket ville blitt fullstendig utkonkurrert av andre land dersom vi ikke hadde subsidiert det og lagt toll på. Det er den økonomiske globaliseringen som gjør at vi nå har fått en stadig mer fremtredende politisk debatt for og mot globalisering.

Tilhengere av den økonomiske globaliseringen argumenterer med at globalisering er bra fordi det skaper velstand for alle. I tråd med “likebehandlingsprinsippet” hos WTO, hevdes det at frihandel er en voldsom motor for effektivitet og dermed vekst. Kritikerne av økonomisk globalisering tar vanligvis utgangspunkt i statistikk som viser at de globale forskjellene mellom fattig og rik øker, liberalisering til tross.

BNP per innbygger har også sunket i en rekke regioner, som i Latin-Amerika og Afrika sør for Sahara. Her handler det om hvordan transnasjonale selskaper underminerer nasjonalstatenes muligheter til å ta styre utviklingen. På den andre siden opererer de ofte med datterselskaper i såkalte skatteparadiser, slik at deres store inntekter ikke kanaliseres tilbake til fellesskapet. Et eksempel på hvor mektige de er blitt fikk vi da USA nylig fikk sparket lederen for FNs klimapanel.

Det skyldtes (i følge en rekke anerkjente amerikanske medier, forskere og opposisjonspolitikere som Al Gore) at oljeselskapet ExxonMobil ikke ønsket ham. Bush-administrasjonens nære forbindelser til oljeindustrien regnes også som årsaken til at USA ikke signerer Kyoto-protokollen om red.

De frihandelsvennlige globaliseringstilhengerne erkjenner at mye av kritikken er relevant, men slår gang på gang fast at fokus må rettes mot nasjonalstatene og ikke globaliseringen i seg selv. Det er nasjonalstatene som bestemmer WTOs regler, det er nasjonalstatene som lager handelshindre, det er nasjonalstatene som lar de transnasjonale selskapene få stadig mer makt og innflytelse.

Dersom man er uenig i nasjonalstatenes bestemmelser, ja så får man prøve å påvirke nasjonalstatene til å handle annerledes. Debatten om globaliseringen, inkludert den politiske kampen knyttet til den økonomiske utviklingen, har langt fra fått noen konklusjon. Men noe er man i ferd med å bli enige om, og noen myter er punktert.

For det første er det stadig mindre som tyder på at globalisering av kulturen betyr en ren ensretting. Det er riktig at mange språk og kulturfelleskap er i ferd med å forsvinne, men denne historiske prosessen er det først og fremst nasjonalstatene som har ansvaret for gjennom sin i. I OECDs håndbok om indikatorer for økonomisk globalisering er globalisering beskrevet som den økende internasjonaliseringen av finansielle markeder og av markedene for varer og tjenester.

Siden den samfunnsøkonomiske veksten ofte er et resultat av effektiv bruk av ressursene, har den utløst mer velferd som kan brukes til å bekjempe fattigdom. Uttrykket blir ofte brukt for å hevde at dagens verden er global, mens den tidligere var lokal.

Tyngdepunktene i den økonomiske globaliseringen befinner seg i USA, EU og Japan, men de Øst-asiatiske tigrene, Kina, Taiwan, Korea og Singapore, og spesielt Kina og India ser ut til å kunne bli økonomiske stormakter i tiden som kommer. Også Brasil og Sør-Afrika kan bli økonomiske motorer.

Mange historikere har pekt på den klassiske liberalistiske perioden som en første epoke. Handel over landegrensene er en viktig årsak til at millioner har kunnet arbeide seg ut av ekstrem fattigdom. Internasjonal handel har skapt økonomisk vekst, arbeidsplasser, redusert fattigdom og bidratt til å redusere ulikhetene mellom land. At vi lever i en global verden høres ut som «smør på flesk».

Verden er en globus, en kule i verdensrommet. Selvsagt lever vi her i verden. Når uttrykket likevel ofte brukes slik, henger det sammen med fenomenet globalisering.

Det betyr at verden stadig blir mindre fordi man kan kommunisere bedre og mer effektivt på tross av geografisk avstand. Utviklingen skjer på ulike områder, økonomi, kultur, politikk, teknologi og miljø.

Vi skiller vanligvis mellom tre former for globalisering: kulturell globalisering – går ut på at vi hører på den samme musikken, ser de samme filmene og spiser mat som kommer fra. Vi deltar i større grad i internasjonale og globale.