Plast består av såkalte polymerer. Som regel lages plast av petroleumsprodukter. Nå finnes det alternativer til vanlig plast også.

Bioplast er ikke laget av petroleum, men isteden av fornybare kilder av biomasse, som vegetabilske alger og stivelse. Likevel er det jo plast. Polymerene som plasten består av kommer bare fra en annen kilde. Men plast er ikke bare dårlig.

Den har vært en forutsetning for fremskrittene vi har gjort på mange områder i samfunnet, som medisin og teknologi. Disse formbare materialene som kan brukes til nesten hva som helst, er rett og slett veldig nyttige. Spørsmålet er hva som skjer når vi er ferdig med plasten og ikke har bruk for den lenger. Den triste sannheten er at halvparten av all plast vi bruker, bare blir brukt en gang.

Dette gjelder særlig plast som er brukt til innpakning. Enda tristere er det at på verdensbasis blir bare rundt fem prosent av plasten gjenvunnet etter bruk, sier Lusher. Hun har nylig flyttet til Norge, etter en rakettkarriere innen mikroplastforskning.

Norge er på listen over land som har høy gjenvinningsprosent av plast, men det er ikke alle land som har ordninger for resirkulering og gjenvinning, og også her i landet er det rom for forbedring. Lusher understreker at det er ikke bare én aktør som er ansvarlig for at plast havner i naturen – det skjer over hel. See full list on forskning. Forskerne klassifiserer plasten etter størrelse, og den siste tiden har særlig mikroplast vært et hett tema både politisk og i media.

De store, lett synlige bitene med plast, kaller vi makroplast. Først når en plastbit er mindre enn fem millimeter, gjerne på størrelse med et sandkorn, vil den defineres som mikroplast, forklarer NIVA-forskeren. Hun var med på den første studien som identifiserte mikroplast i overflatevann i Arktis.

Mikroplast inkluderer både små plastkuler som er produsert slik og brukt som tilsetning i for eksempel kosmetikk, men også biter som er resultat av at større plaststykker har blitt revet fra hverandre fysisk i møte med naturens krefter og UV-lys. Når plastbitene blir brutt ned til enda mindre partikler, går de over til kategorien vi kaller nanoplast.

Problemet med disse ørsmå plastkornene er nettopp størrelsen. De er vanskelige å skille fra andre partikler og derfor per dags dato umulig å rydde opp. De er også så små at de kan gå gjennom cellemembraner.

De 95 prosentene av plast som ikke blir gjenvunnet, må også ende opp et sted. Mye av plastavfallet som ikke blir håndtert ordentlig havner i vannveiene – og til slutt i havet. Plastavfall av alle størrelser har blitt funnet både i overflatevann, i selve vannsøylen, på strender og på havbunnen, forteller Lusher.

Når plasten har havnet i vannet, kommer det an på massetettheten i materialet om den flyter eller synker. Andelen som flyter, er den vi ser skylt opp på strendene våre eller i de store søppel-øyene som har samlet seg i verdenshavene. Men mye synker til bunns og da skal det mer til for å nå tak i avfallet igjen og eventuelt få ryddet det opp. Miljøgifter og organismer som plankton har en tendens til å feste seg til plasten, og dette kan føre til at plasten blir tyngre og synker.

Når plast har endt opp på havbunnen, vil store biter også her brytes ne men prosessen går saktere fordi det ikke er UV-lys så langt ned. Allerede på sekstitallet diskuterte forskere problemene makroplast skaper ute i miljøet. Dyr spiser de store plaststykkene, og de setter seg fast i dem.

Nå har studier vist at arter fra sjøfugl via delfiner til torsk har spist plast – selv om individene kan leve på de mest avsidesliggende steder. De synlige innvirkningene av store plaststykker er lette å forstå. Om et dyr spiser nok av disse, får det ikke lenger plass til næringsgivende føde i magen sin. Setter det seg fast i plasten, er det ikke sikkert det kommer seg løs.

I disse tilfellene vil dyret lide og i verste fall dø. Men selv om flere og flere dyr blir funnet med plast i magen, vet vi ikke alt om hvordan de faktisk blir påvirket av dette. Ofte blir plasten funnet mot slutten av innvollene, og det kan tyde på at fremmedlegemene var på vei til å forlate dyret via avføringen.

For alt vi vet, kunne for eksempel torsken vi har undersøkt ha kvittet seg med plasten igjen og levd videre helt fint, om den ikke hadde blitt drept. Når det gjelder mikroplast, er det først det siste tiåret at fenomenet har blitt viet oppmerksomhet fra forskningsmiljøer, myndigheter og media. Den økte interessen har vært drevet av bekymringen om hva slags konsekvenser mikroplasten kan ha for miljøet, men kanskje spesielt hvordan den kan påvirke helsen vår.

Det mange lurer på, er om istykkerrevne engangskopper og plastposer vil ende opp på matfatet vårt. Skjell og andre dyr vi spiser hele kan ha plast i seg og da vil vi få i oss denne. Vi har hørt at plast samler seg opp i næringskjedene ved at rovdyr spiser mindre dyr som har plast i seg.

Men om vi spiser en rovfisk som torsk, for eksempel, betyr ikke dette nødvendigvis at vi får i oss en større porsjon plast. Om torsken vi skal ha til middag har plast i magen, er det uansett ikke magesekken de fleste av oss vil velge å tilbered.

I begynnelsen av september kom en verdensomspennende studie som viser at forskere har funnet mikroplast også i drikkevann. Selv om Norge ikke var del av studien, er det rimelig å anta at det finnes slike partikler også i vannet vi drikker her til lands. Vi omgir oss med og slipper ut såpass mye plast, at det ikke er overraskende at det finnes små mengder mikroplast også i drikkevannet vårt, sier Lusher.

Men den nye studien sier ikke noe om hva slags typer plast forskerne har funnet, og uten denne kunnskapen er det vanskelig å vurdere om plasten kommer fra inntaksvannet eller fra rørene i seg selv. Både rør og filtre vannet renner gjennom er ofte laget av plast og antakeligvis er det avslitte deler av dette som kommer ut av springen hjemme hos oss.

Uansett påpeker forskeren at det er snakk om få mikroplastpartikler per liter vann, så det er ikke sannsynlig at dette vil utgjøre noen helserisiko for oss mennesker. I laboratorieforsøk har forskerne sett at organismer utsatt for mikroplast kan utvikle både betennelser, leverproblemer, hormonforstyrrelser, kreftdannelser, slapphet og nedsatt evne til reproduksjon. I forsøkene blir organismene ofte utsatt for høyere konsentrasjoner av plast enn vi vil finne ute i miljøet.

Noen ganger kan det også være vanskelig å skille mellom påvirkning av selve plasten og den kjemiske effekten av miljøgifter som har festet seg til den. I miljøet vil miljøgiftene sannsynligvis gjøre større skade enn selve mikroplasten de sitter på når dyr og organismer tar dette opp i seg.

Men også den mulige skaden av miljøgifter blir i laboratoriet gjerne studert ved større mengder gift enn det som blir målt i miljøet, så resultatene kan ikke alltid overføres direkte til det naturlige miljøet. NIVA-forskeren understreker at mikroplastforskning er et ungt fagfelt, og det er fremdeles mye vi ik.

Som for mange andre typer forurensning er plastavfall på avveie et komplekst internasjonalt problem, med sosiale, økonomiske og miljømessige aspekter. Her finnes det få enkle løsninger. Men å stoppe plastforurensning trenger ikke å være uoverkommelig. Motivasjonen for å ta tak i dette problemet vokser, og en rekke regionale og nasjonale tiltak er satt i gang rundt omkring.

Både ulike forbu mot for eksempel engangsplastposer og mikroplast i kosmetikk, eller maksimumsgrenser for daglig utslipp til vann, gir positive og målbare resultater lokalt, forteller forskeren. I tillegg må infrastrukturen for avfallshåndtering over hele verden blir bedre, slik at gjenvinning av plastavfall blir hovedregel. For å få til dette, må verdenssamfunnet binde seg til spesifikke, målbare og tidfestede mål om å redusere plastu.

Farlig plast eller ofarlig – lär dig skillnaden (1) PET – Polyetylentereftalat. PET-plast märks med nummer 1. Detta är en plast som används väldigt flitigt i olika. PE-HD – Polyetylen med hög densitet. Polyeten-plast märks med nummer och är vanligt förekommande i förpackningar.

GIFTSTOFFER I PRODUKTER AV RESIRKULERT PLAST: En stor europeisk undersøkelse avslører funn av bromerte flammehemere, som er farlig både for mennesker og miljø. Det er forbudt brukt i plastprodukter laget av ny plast – men er tillatt i produkter laget av resirkulerte plastprodukter. Hvert år dør store mengder sjøpattedyr, fugler og fisker av plastsøppel. Samtidig går milliarder av mindre plastbiter ut i jordsmonn og hav, spises av dyr og organismer og havner i næringskjeden.

Naturvernforbundet jobber nå for å minske plastbruken i hele samfunnet, blant annet gjennom et forbud mot plastposer, avgift på plast og overgang til nedbrytbare materialer. Plastforsøplingen er en trussel mot alt dyreliv som lever der.

Det er på høy tid at vi mennesker reduserer plastbruken vår, og jobber sammen for å hindre at plast havner i naturen. Grunnelementene i ulike typer plast kalles monomerer. I en kjemisk reaksjon som styres blant annet gjennom temperatur, trykk, lys og ulike tilsetningsstoffer (herdere, akseleratorer med mer) kobles monomerene sammen til meget store nettverks- eller kjedeformede molekyler (). Containere og beholdere.

Hvert år havner åtte millioner tonn plast i verdenshavene ifølge FN. Plasten forsvinner ikke, men blir bare brutt ned til mindre og mindre biter, såkalt mikroplast, som dyr får. Men når vi produserer plastprodukter, tilsettes ofte andre kjemikalier som gir farge, smidighet, varmeresistens og så videre.

Samtidig fungerer plast i havet som en slags sopp som tiltrekker seg forurensede stoffer som for eksempel tungmetaller. Bruken av plast har de siste årene økt tre ganger så raskt som den økonomiske veksten. Behandling: Varen kontrolleres visuelt.

Etter dette blir den presset og sendt til gjenvinning. Også hard plast som har inneholdt farlig avfall men er tom, hører inn i denne kategorien.

Hard plastemballasje i Grønt Punkts system omfatter alle typer emballasje laget av hardplast. Fortums anlegg gjenvinner ikke bare plast, men også metaller, elbilbatterier og håndterer farlig avfall.

Derfor legger vi i Fortum ned mye arbeid og ressurser på å utvikle prosesser for gjenvinning og håndtering av avfall.